Haldenstøverklubben

Litt historikk om rasen:

Hvor gammel rasen er, er det ingen som vet helt sikkert. Men den kan i hvert fall spores tilbake til 1860-årene, da en gårdbruker ved navn Hans Larsen Bisseberg i Østfold drev oppdrett av rasen. Den ble da kalt Bisseberghund. Senere har den hatt flere betegnelser, blant annet Ankerstøver. Betegnelsen Haldenstøver kom ikke før i 1938.
Det som er den egentlige opprinnelsen antas å være den lokale harehundrasen som fantes i Østfolddistriktet, en gang tilbake i forrige århundre ble krysset med harrier, foxhund og sansynligvis beagle.
I hvert fall har Haldenstøveren mange felles trekk med både harrier og foxhund, både i farger og kroppsbygning. Den ser da også ut som en lettbyget foxhund.
Det fortelles at rasen lå meget godt an fra århundreskiftet og framover mot 1930-årene. Det var egentlig 2 typer hunder, en hvit med svarte tegninger, og en hvit med røde tegninger.
1931 står som et merkeår i Haldenstøverens historie, og da i negativ betydning. Da gikk det en hundepest over Østfolddistriktet som nesten tok knekken på rasen, i og med at det var her Haldenstøveren hadde sin største utbredelse.

Det er på denne tiden vi kommer til en mann som har satt sterke spor etter seg i Haldenstøverens utvikling, og som vi har å takke for at rasen fremdeles eksisterer. Det er Oscar H. Nylænde fra Skjeberg. Han satte seg som mål å få rasen på bena igjen, og arbeidet målbevisst med avl fram til sin endelige standard som ble godkjent i 1952.
Nylænde begynte med et meget spinkelt hundemateriale, nemlig restene av rasen etter hundepestens herjinger. Ett av avlsmålene var å avle bort de hvite og røde hundene, slik at en fikk en homogen rasen av hvite og svarte hunder.
Nylænde avlet fram en rekke gode jagere. Det vil ta for lang tid å komme inn på alle disse, men en må likevel nevnes, nemlig LISE, som en periode først på 50-tallet var en av Skandinavias høyest premierte jakthunder, både på utstiling og jaktprøver. Tispen var også en meget god avlstispe, og fødte i alt 72 levende valper.
I perioden fra 1960 og til i dag har rasens popularitet variert endel. Haldenstøveren er ikke blitt noen stor rase, sammenliknet med våre 2 andre norske harehundraser, nemlig dunker og hygen.

Rasestandard Haldenstøver

Hjemland
Norge.

Helhetsinntrykk
Haldenstøveren skal være rektangulær, den skal være stolt og kraftig, men ikke tung.

Hode
Tørt, middels stort og velproposjonert.
Skallen svakt hvelvet sett forfra og fra siden, nakkeknølen lite framtredende. Stoppen svakt markert.
Ikke for kort snuteparti, rett neserygg. Sort nese med vide nesebor. Kinnene forholdsvis flate.
Leppene skal ikke være for mye overhengende.

Øyne
Mørkebrune, middels store øyne med rolig uttrykk.

Ører
Ørene er middels høyt ansatt.
Når de trekkes framover skal de være så lange at de rekker til midten av neseryggen.

Bitt
Saksebitt.

Forlemmer
Lange, muskuløse skuldre med skråstilte skulderblad. Skulderbladspissene får ikke stikke opp over manken.
Rette, tørre underarmer med grov benstamme. Svakt skråstilte mellomhender.

Kropp
Rett, kraftig rygg. Bred muskuløs lend og svakt hellende kryss.
Dypt, eggformet bryst med godt hvelvende ribbein, de bakerste lange. Ubetydelig opptrukket buklinje.

Baklemmer
Brede lår med god muskulatur. Tørre haser med god bredde.
God vinkling i både kne og haseledd. Hverken utadvendte eller innadvendte haser.

Poter
Ovale, hvelvede, helst sluttede poter med godt hårlag mellom tærne.
Sporer tillatt, men ikke ønskelig.

Hale
Middels høyt ansatt, forholdsvis grov og så lang at den rekker omtrent til hasen.
Den bæres forholdsvis lavt.

Pels
Tett underull, korte, rette og tette dekkhår.

Farge
Hvit med sorte flekker, tanfargede(brune) tegninger på hodet, på beina og undertiden i overgangen melom sort og hvitt. Sort farge får ikke dominere, og små sorte og brune spetter er uønsket.

Størrelse
Hannhund 52-60 cm med idealhøyde 56 cm.
Tispe 50-58 cm med idealhøyde 54 cm.

Feil
Enhver avvikles fra standaren er å anse som feil og skal ved bedømmelse nøye vurderes i forhold til hvor grov feilen er.



Kommentar
Haldenstøveren er en forholdsvis liten rase, og har dermed et snevert avlsgrunnlag. Dette tilsier at en må være spesielt på vakt mot uheldige egenskaper med stor arvbarhet.

Haldenstøverens farge er spesiell blant våre langbente støvere, og det bør legges stor vekt på å beholde dette særpreg.

Av uheldige bygningstrekk som en må være på vakt overfor er:
For tungt hode, kort eller snipet snuteparti, stygge ører, lyse øyne, feil tannstilling og dårlige tenner. Likeså slakk rygg, smal muskelfattig lend og avskytende kryss. Spede eller krokete bein, skjeve haser og dårlige labber med sprikete tær. Kroket eller dårlig båret hale.

Hårlaget er, etter manges mening, blitt noe mykere ved foredlingen av Haldenstøveren. Tidligere var hårlaget grovt og stritt. Vi må her være på vakt, og i hvert fall kreve at hårlaget er tett og godt med god bunn.